Oppriktig

Jeg fikk min første kjæreste som 14 åring. Vi var sammen i fem år. Det var trygt og godt, jeg trodde han var the one and only, selv om forholdet vårt var fullstendig rutine og ting ikke var så bra. Han jobba veldig mye, og jeg sutra for det. Vi var bare samboere på slutten, men ingen av oss tok steget for å avslutte det. Vi visste ikke om noe annet. "Eventyret" tok slutt da han tok den feige utveien og var utro mot meg med ei jente som ikke en gang var konfirmert. Det var flaut. Jeg skammet meg. Har aldri grått så mye som jeg gjorde da. Jeg hata han intenst for at han dolka meg i ryggen. Jeg lagde masse drama, dro hjem til leiligheta vår en gang seint på kvelden og skar i stykker sofaen vår med kniv. Jeg husker ikke så veldig mye akkurat det, jeg var så sint at jeg kokte.

Heldigvis varte ikke kjærlighetssorgen så lenge, jeg innså at livet gikk videre.

Etter ca. to måneder traff jeg en fyr som var 10 år eldre enn meg. Vi ble sammen ganske fort og vi flyttet sammen etter bare to måneder. Dvs han flytta 250 mil etter meg, siden jeg skulle studere. Det hele var veldig romantisk. Han visste seg å være sykelig sjalu, og anklagde meg for utroskap flere ganger, uten grunn. En gang vi var på fest med studiefolka mine slo han seg vrang, han var dritfull og jeg prøvde å roe han ned. Han kalte meg hore foran hele festen. På slutten av forholdet vårt klarte jeg ikke tanken på sex med han. Han maste ofte om sex, jeg fikk dårlig samvittighet og ga flere ganger etter for presset. Lot han gjøre sitt, bare så jeg skulle få fred. Det ble slutt etter tre år.

Nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg forteller alt dette. Jeg er bakfull i dag og føler meg ensom. Jeg trenger omsorg, hudkontakt og kuk. Jeg får ingen av delene og det gjør meg litt deprimert. Det er i sånne situasjoner som dette at jeg ønsker meg kjæreste. Men så har jeg de to erfaringene lenger opp her som liksom drar meg tilbake til virkeligheten. Ingen forhold er perfekte, det vet jeg, men jeg dårlig av tanken på å være i et forhold. Jeg er redd for at ting skal bli rutine og alt er bare "vi, vi, vi".

Oppsummerer med forever alone. Bufuckinghu, det er synd i meg i dag.